Komponenter i god kommunikasjon

Her er elementene for god kommunikasjon du bør huske på når du forholder deg til mellomårsbarnet ditt.

Lytteferdigheter

En viktig del av kommunikasjonsutvekslingen med barnet ditt er å motta meldinger fra henne. De kan være verbale meldinger (spørsmål, forespørsler) eller ikke-verbale (handlinger eller ikke-handlinger). Å lytte er en lært ferdighet, og med innsats kan du bli bedre på det. I prosessen vil du være et godt eksempel for barna dine, og de vil også bli bedre lyttere.

Aktiv lytting er den sentrale komponenten i kommunikasjon. Når du blir en aktiv lytter, forteller du barnet ditt at kommunikasjonskanalene er åpne. Du erkjenner at barnet ditt har et behov og/eller et ønske om å dele sine følelser og tanker, og at du er mottakelig.

Det er flere ferdigheter og teknikker involvert i aktiv lytting som vil redusere sannsynligheten for at du vil være dømmende eller kritisk, eller vil forelese eller bagatellisere. Disse ferdighetene lar deg hjelpe barnet ditt med å komme i kontakt med det hun virkelig føler og tenker, analysere det og sette det i perspektiv slik at problemene ikke virker større enn de egentlig er. Det vil også bygge et bånd mellom deg og barnet ditt, og gjøre henne mer mottakelig for det som er på din sinn.

Slik blir du en aktiv lytter:

  • Sett av tid til å lytte. Blokker ut distraksjoner så mye som mulig. For å høre og forstå hva barnet ditt har å si, må du ønske å gjøre det, og du ønsker å hjelpe barnet ditt med eventuelle bekymringer hun har for øyeblikket. Noen foreldre og barn opplever at de kan kommunisere best rett før leggetid eller når de deler en kveldsmatbit.
  • Legg til side dine egne tanker og synspunkter, og plasser deg selv i en sinnstilstand for å motta informasjon fra barnet ditt. Gi henne din fulle oppmerksomhet, og prøv å sette deg selv i hennes sted slik at du bedre kan forstå hva hun opplever. Få henne til å føle at du verdsetter tankene hennes og anser dem som viktige, og at du er følsom for hennes synspunkt.
  • Lytt til, oppsummer og gjenta meldingen du hører til barnet ditt. Dette kalles reflekterende lytting. Når det passer, fortell forsiktig hva du tror hun prøver å si. Ikke bare papegøy det du hører, men gå under overflaten til hva barnet ditt kanskje tenker og føler. Husk at de talte ordene kanskje ikke er det sanne eller fullstendige budskapet. De underliggende meldingene kan inkludere følelsene, frykten og bekymringene til barnet ditt. Gi disse følelsene et navn eller merke ("Det høres ut for meg som om du er redd ... trist ... sint ... glad").
  • Oppretthold øyekontakt mens barnet ditt snakker. Vis interessen din ved å nikke med hodet og av og til skyte inn "døråpnere" eller uforpliktende svar som "Ja ... jeg skjønner ... Å ... Hva med det." Oppmuntre henne til å fortsette å snakke. Selv om disse kan virke som passive svar, er de en viktig del av kommunikasjonen.
  • Aksepter og vis respekt for det barnet ditt uttrykker, selv om det ikke stemmer overens med dine egne ideer og forventninger. Du kan gjøre dette ved å være oppmerksom på hva barnet ditt kommuniserer, uten å kritisere, dømme eller avbryte.
  • Skap muligheter for barnet ditt til å løse problemene hun kanskje står overfor. Oppmuntre og veilede henne. Be henne sprette ideer fra deg, noe som til slutt kan foreslå løsninger på problemer.

    Når foreldre er aktive lyttere, kan andre beskrive dem som å ha god intuisjon og som "innstilt" på barna sine. Prosessen med aktiv lytting vil hjelpe barnet ditt å forstå følelsene hennes og være mindre redd for de negative. Det vil bygge broer og skape varme mellom deg og barnet ditt. Det vil også hjelpe henne med å løse sine egne problemer og få mer kontroll over oppførselen og følelsene. Og hvis barnet ditt ser på deg som en aktiv lytter, vil dette gjøre henne mer villig til å lytte til deg og andre.

    Du kan overvåke hvor aktivt du lytter ved å se etter signaler om at du ikke lytter godt. Hvis du føler deg lei av samtalen, distrahert, ser deg rundt eller vekk, eller føler deg forhastet, eller hvis du føler at du kaster bort tid, lytter du ikke aktivt.

    Selv når du synes du og barnet ditt gjør en god jobb med å lytte og kommunisere, er det en god idé å teste det inntrykket av og til. Du kan be henne om å gjenta så godt hun kan det du har prøvd å si – enten ordene eller følelsene. På samme måte bør du prøve å oppsummere og gjenta hva det er du hørte henne si.

    Snakketeknikker

    Når du snakker med barnet ditt, bør du prøve å gjøre det til en positiv dialog, i stedet for å pålegge en dom eller legge skyld. Det betyr vanligvis å velge "jeg"-meldinger i stedet for "deg"-meldinger, spesielt når du prøver å endre eller oppmuntre til bestemt atferd.

    "Jeg"-meldinger er utsagn som "Jeg har sikkert problemer med å finne ting på skrivebordet mitt når det ikke har blitt rettet opp av den siste personen som brukte det." "Jeg trenger mer stillhet når jeg prøver å lese." "Siden jeg er så sliten, vil jeg absolutt ha litt hjelp med å rydde opp i middagsoppvasken."

    Disse "jeg"-utsagnene kommuniserer effekten av et barns oppførsel eller handlinger på forelderen. Men de er mindre truende for et barn enn «du»-meldinger, selv om de fortsatt formidler en ærlig følelse eller et budskap. De formidler også hvordan et barns oppførsel påvirker foreldrene og oppmuntrer henne til å ta ansvar for å rette opp pappas skrivebord eller hjelpe til med å rydde opp på kjøkkenet. De kommuniserer tillit – viser foreldrenes vilje til å uttrykke sine egne følelser og deres tro på at barnet deres vil reagere på en positiv og ansvarlig måte.

    Derimot er "du"-meldinger utsagn som "Det bør du aldri gjøre." "Du gjør meg så sint." "Hvorfor tar du ikke hensyn?" Disse meldingene er mer barnefokuserte og vil sannsynligvis skape en kamp mellom deg og barnet ditt, sette et barn i forsvar, oppmuntre til personlige motargumenter og motvirke effektiv kommunikasjon.

    Enda verre er meldingene som dømmer eller kritiserer en ungdom. De kan innebære å kalle, latterliggjøre eller flau barnet. Disse meldingene kan ha en alvorlig negativ innvirkning på den unge og på hennes selvtillit. Hvis du kommuniserer budskapet om at barnet ditt er dårlig, dumt, hensynsløs, en skuffelse eller en fiasko, er det slik hun sannsynligvis vil oppfatte seg selv, ikke bare i barndommen, men i mange år etterpå.

    Med "jeg"-utsagn får barn imidlertid budskapet i et mer positivt lys. De sier ofte ting som "Jeg skjønte ikke at støyen jeg laget plaget deg." Eller "Jeg er glad du fortalte meg at du var så sliten. Jeg skal hjelpe deg med en ekstra oppgave eller to." Barn påtar seg ofte mer ansvarlige roller hvis de blir gjort oppmerksomme på situasjonen og andres følelser og behov, og ikke blir "nedsatt" i prosessen.

    Selv med "jeg"-meldinger er du selvfølgelig ikke garantert suksess. Barn kan se bort fra meldingen, spesielt når du først begynner å bruke "jeg"-utsagn. Hvis dette skjer, gjenta "jeg"-meldingen din, kanskje si den på en annen måte og med større intensitet. Vær villig til å si noe sånt som "Slik føler jeg det, og jeg setter ikke pris på å bli ignorert."

    Hvis du konsekvent har vist at du er mottakelig for og respekterer barnets følelser og tanker, vil hun sannsynligvis være mer lydhør overfor dine egne "jeg"-utsagn. Gi det litt tid. Mellomårige barn fanger vanligvis relativt raskt.

    Når du kommuniserer med barnet ditt, vær også følsom for stemmen din. Det bør stemme overens med budskapet ditt. Ikke la følelsene dine forvirre budskapet du prøver å formidle.

    Vær så konsekvent som mulig med alle barna dine. Du bør ha samme kommunikasjonstilnærming og stil med hvert barn, selv om de unike aspektene ved hvert forhold og hvert barns temperament kan kreve noen modifikasjoner. Ser ikke ut til å spille favoritter eller være mer aksepterende for en ungdom enn en annen.


Previous:

Next: