• Babyer
• Familiedannelse
• Barn
• Generelt foreldreskap
• Nyfødte
• Tenåringer
• Småbarn
• Graviditet

Slik hjelper du barnet ditt å komme seg emosjonelt i sommer

Om sommeren 2020, da min sønn var i ferd med å bli 6, ble han lett gråtende og frustrert, noe jeg i begynnelsen tok for en fase, et emosjonelt milepær. Før bursdagen sa jeg til ham at jeg ikke trodde jeg hadde råd til en hel SpongeBob-tematisk fest. Han gråt og sa at jeg hadde «forrådt» ham. En kveld gikk jeg for å bytte TV-kanal, og han begynte å gråte, og sa at han trodde jeg skulle få ham til å se nyheter. Det var ikke før han startet fysisk skole i slutten av september og gikk tilbake til å være den gledefulle, leken, moro barn jeg kjente, at det klikket: Pandemien hadde rystet ham opp på måter jeg ikke hadde forstått på den tiden. Da skolen gikk tilbake til digital etter en vinterferie-utbrudd og han vendte tilbake til de volatile følelsene fra sommeren 2020, ble mine mistanter bekreftet.

Flere foreldre jeg har snakket med har vitnet en lignende endring i barna sine, ofte misstolket, som jeg gjorde, som et tegn på en ny utviklingsfase. «Datteren min hadde nettopp fylt 4 år i begynnelsen av pandemien, og de 11 ukene jeg holdt henne hjemme, levde hun som en gepard 90 prosent av tiden,» sier Susan Parker, mor til to i Houston. «Jeg mener det bokstavelig talt. Hun ville ikke bryte karakteren, ikke engang til måltider. Hun ville at jeg la maten hennes, som alltid var «gazelle», på gulvet så hun kunne spise som en gepard. Og jeg var så lei av alt på det tidspunktet at jeg var som: 'Hva som helst, spis din gazelle, gepard.'» Datteren hennes gikk tilbake til livet som menneskebarn etter å ha gått tilbake til barnehage i juni 2020, sier Parker.

Men å vende tilbake til normalt liv er ikke alltid en kur. Allison Wicks, fra Metairie, Louisiana, sier: «Min 4-årige sønn har vært ekstremt klynget og sensitiv siden mars i fjor. Jeg trodde å gå tilbake til skole ville hjelpe, men det gjorde bare at han ble ekstrem med håndvask og renlighet. Han er redde for bakterier og for å bli syk.» Wicks legger til: «Arme kar vasket hendene så mye at jeg måtte si til ham at han bare kunne gjøre det under voksentilsyn, og jeg måtte kjøpe ham sin egen spesielle salve fordi huden på håndleddene hans begynte å skjele.»

Flere studier som fulgte opp pandemiens påvirkning på barns og tenåringers mentale helse i juni i fjor viste signifikante endringer i atferd og humør hos barn over hele verden, med foreldre som rapporterte at barna deres led av angst, sinneutbrudd, og emosjonell tilbaketrekking. Tenåringer har i particular følt stingen av isolasjon. «Det er nesten som om de hadde blitt holdt tilbake et år,» sier Parents-rådgiver Becky Kennedy, Ph.D., klinisk psykolog i New York City. «Så mye av ungdomstiden er å utforske hvem du er bortsett fra foreldrene dine og finne din identitet, utforske din uavhengighet gjennom en delvis separasjon. Tenåringer har ikke vært i stand til å gjøre det.» Ifølge mars 2021 C.S. Mott Children's Hospital National Poll on Children's Health, noterte 46 prosent av foreldre som ble spurt tegn på dårligere mental helse hos tenåringene sine i løpet av dette året.

Siden pandemien startet, har voksne vært oppe med å finne ut ting i sanntid, mens barn i alle aldre bare har stolt på sine voksne. Nå da ting normaliserer seg, trenger barn oss til å guide dem mer enn noensinne. Heldigvis er barnelger og barnepsykologer enig om at barn kan klare overgangen hvis vi setter dem opp for suksess ved å planlegge på forhånd, lære mestringsstrategier, holde oss rolige, og ta vare på oss selv også.

Kom tilbake i svingen av tingene

Det kan høres selvfølgelig ut, men for å lette barnets følelser av isolasjon, forvirring og tap, må du komme tilbake til en visst grad av normalt liv. Ifølge foreldrers rapporter, opplevde barn som mottok hjemmeundervisning eller hybridskole dips i sin mentale eller emosjonelle helse oftere enn de som var i skole heltids, sier Centers for Disease Control and Prevention (CDC); disse barna var også langt mindre sannsynlige å møte venner eller tilbringe tid ute. Hva mer, CDC fant at foreldre til barn i hjemme- eller hybrid-læringsmodeller også var mer sannsynlige til å rapportere emosjonelle utfordringer, og når en forelder er kronisk stresset, merker barn det.

I enkelte tilfeller vil vendende tilbake til fellesskapet få barn tilbake i programmer og tjenester som forbedrer livet deres vesentlig, siden mange familier avhenger av skolerådgivning, intervensjon, og fellesskapsaktiviteter som opphørte å være tilgjengelige under pandemien, og de har kjempet uten dem. Dette gjelder spesielt barn med spesielle behov. Men ethvert barn som har vært isolert fra både jevnaldrende og nye opplevelser har tatt et emosjonelt slag, forklarer dr. Kennedy. «En del av utviklingsoppgaven i barndommen er å utforske og lære, og vi har mått si til barn at det ikke er trygt å utforske, å skille seg, å gå ut og føle seg fri i verden. De har mått bli inhibert og begrenset.»

Nå ber vi dem å avlære alt de har fått hørt i mer enn ett år. «Vi må respektere at vi har sendt en veldig annen melding til barn om hvordan man holder seg trygt, en som er nesten motsatt det vi typisk forteller barn, nemlig at å være ute i verden er en god ting,» sier dr. Kennedy. «Vi må hjelpe dem å forstå denne store endringen, og vi må tolerere noe kamp, og hjelpe dem å lære å tolerere noe kamp som kan komme på veien.»

En del av å gå fremover er å se tilbake sammen med barnet ditt og eksplisitt akseptere hva en merkelig tid det har vært. «Du kan si: 'Jeg vet det har vært rart og skummelt å være hjemme så lenge og å gå på skole på en annen måte enn før,'» sier Parents-rådgiver Eileen Kennedy-Moore, Ph.D., klinisk psykolog i Princeton, New Jersey, og forfatter av Kid Confidence. «'Og jeg vet at jeg har fortalt deg alle slags ting vi må gjøre for å holde oss trygge under denne tiden. Men nå blir ting mye bedre, og vi kan begynne å gå ut i verden uten å bekymre oss så mye.'» Dr. Kennedy-Moore understreker at denne eksplisitte navngivelsen av situasjonen er nøkkelen: «Det er virkelig nyttig for barn å høre deg si at dette har vært rart og skummelt, men også at ting blir bedre.» Noen barn kan også trenge å høre at denne situasjonen er veldig usannsynlig å gjenta seg. Mange kan nå ha forventningen at livet alltid vil være denne upåklagelige og at tidene deres kanskje aldri vil bli konsistente.

Noen barn kan også trenge å høre at denne situasjonen er veldig usannsynlig å gjenta seg. Mange kan nå ha forventningen at livet alltid vil være denne upåklagelige og at tidene deres kanskje aldri vil bli konsistente.

Lær dem å mestre

En måte å hjelpe barn å håndtere følelsene sine under denne overgangen er å væbne dem med strategier for å håndtere ubehag. Noen barn vil være spente og ivrige etter å se andre barn og oppleve verden igjen som det var før pandemien. Andre kan føle separasjonsangst, overstimulering, eller restfrykt for å smittes med COVID-19. Du vet hva som er best for barna dine og bør være avslappet og forstående om å hjelpe dem. «For barn som har tendenser til separasjonsangst, vil det være vanskelig å ikke ha mamma og pappa rett der. For barn med sosial angst, vil det være tungt å være rundt alle og oppleve all stimulansen,» sier dr. Kennedy-Moore. «Noen barn har klart seg bedre med nettundervisning fordi de har kunnet jobbe i et saktere tempo, eller de føler seg mer trygge hjemme, så det vil være en justering å vanne seg ved fysisk undervisning og klass-rommets distraksjoner.»

Å lære barnet ditt et mantra kan hjelpe dem å håndtere de største bekymringene sine. For et barn som kan føle separasjonsangst ved retur til skole, foreslår dr. Kennedy noe i retning av: «Mamma/pappa/min voksne kommer alltid tilbake.» For et barn som kan føle stress av å ha mindre frihet eller må jobbe med andre barn igjen, kan du foreslå å repetere: «Det er greit å være lei seg, og det vil bli enklere.» Et mantra er ikke en magisk formel, men det er «noe kjent, og noe barnet kan stole på for å roe seg ned fordi det er i deres kontroll,» sier dr. Kennedy.

Planlegg på forhånd

I forberedelse av barna dine for etter-pandemi-livet, sier dr. Kennedy at det er verdi i å gå gjennom trinnene i en hendelse for å hjelpe dem å forstå hver del av det. Undre høyt om hva det kan være å gjøre ting som å gå på skole, møte venner, og besøke legen nå: «Noen ganger på leir eller skole, kan vi føle nervøsitet om hvor vi skal sitte på lunsj. Hva kan vi gjøre når vi føler oss sånn?» eller «Når vi besøker legen, kan de be om å se i munnen din, så du må ta av maske. Vil du snakke om hvordan det føles?» Still scenarioene uformelt og la barnet ditt lede samtalen med sine svar. Målet her er ikke å løse disse problemene eller berolige barnet ditt om at alt vil bli bra; det er å hjelpe dem å begynne å visualisere hvordan livet vil bli.

Å lage og øve rutiner i dagene før nye overganger kan også hjelpe. For eksempel kan du gjøre en øvelsesrunde av leir-avgivelse og henting så barna dine vet hva de kan forvente og har et bilde i hodet sitt om hvordan ting vil være. (Som alle som noen gang har lidt av angst kan fortelle deg, er usikkerhet en avlplass for ukontrollerbare bekymringer. Eliminer usikkerheten og ting føles mye mer håndterbare.)

En annen ting å øve på er å si farvel til hverandre – noe du kanskje ikke har måttet gjøre i en stund. «Kom opp med en separasjonsrutine på forhånd, og øv den minst ein par dager før,» sier dr. Kennedy. «Den bør være kort – kanskje en kyss, en high five, og en påminnelse om når du kommer tilbake.»

Du kan også prøve rollespill, både som en måte å forberede og en måte uformelt å sjekke inn på. «Spesielt for de små, kan det være gøy å leke skole og få ut bamsene for å tjene som elever,» sier dr. Kennedy-Moore. «Lek er en måte for barn å utforske ideer og finne ut verden, og det er et scenario der de får være i kontroll.» Hun foreslår å svare på barns bekymringer med spørsmål for å hjelpe dem å bekjempe idéen om at de er maktesløse overfor bekymringene sine. «Hvis barnet ditt sier: 'Jeg er redd for at jeg ikke finner toalettet,' spør: 'Hvem ville du spurt om hjelp?' Dere kan spille det ut sammen. Hvis de sier: 'Jeg er bekymret for at ingen vil lege med meg,' kan du spørre: 'Hvor kunne du gå for å lege nær andre barn?'»

Vær et rolig forbilde

«Barn ser til oss for å se hvordan de skal reagere på ting,» sier dr. Kennedy-Moore. «Det kalles sosial referering. For eksempel, når et barn ser en hund for første gang, ser de på hunden, så ser de opp til voksne for å se: 'Skal jeg være redd her?' Hvis voksne er rolig og saklig om hunden, gjør det det enklere for barnet å nærme seg den uten angst.» Så mens du og barnet ditt går ut i verden mer jevnlig, sørg for å vise dem med kroppsspråk, ansiktsuttrykk, tonfall og oppførsel at det dere gjør er normalt og trygt og at det ikke er grunn til å bekymre seg. Parents-rådgiver Silvia Pereira-Smith, M.D., en utviklings-messig atferdsbarnelege i Charleston, South Carolina, sier: «Selv veldig unge barn kan oppfatte stemningen til omsorgsgiverne, og de merker ting som stress, angst, og depresjon.» Jo roligere og mer uformel du kan være, jo bedre vil barnet ditt ha det.

Vi vil kommunisere vår tillit til at barna våre kan håndtere dette og håndtere alle følelser som dukker opp.

Hold i mente at for noen barn kan retur til normalt liv være ingen stor sak. «Ikke anta at barnet ditt kommer til å være bekymret for det,» sier dr. Kennedy-Moore. «Barnet ditt kunne bare være spent eller glad, eller tenke to ganger om det uansett, og vi vil definitivt ikke belaste dem med våre bekymringer om deres bekymringer.» Foreldre som overfører sin angst til barna sine er en annen grunn til hvorfor det alltid er best å stille åpne spørsmål til barnet ditt og la dem lede samtalen. «Hvis de har bekymringer, bør du selvsagt hjelpe dem å jobbe gjennom dem,» sier dr. Kennedy-Moore. «Men du vil sørge for at du ikke introduserer bekymringer de aldri hadde. I stedet vil vi kommunisere vår tillit til at barna våre kan håndtere dette og at de vil klare å håndtere hva som helst følelser som dukker opp. Hvis du er den som kjemper med tårer og sier: 'Å, kjære min, jeg vil savne deg så mye hele dagen,' ved avgivelse, belaster du barnet ditt med din angst. I stedet, blåst en kyss, si at du ikke kan vente å høre om alt i kveld, og gå.»

Som foreldre, å ta vare på seg selv er en av de vanskeligste oppgavene, til tross for popkultur-sayings om å feste på vår eigen oksygenmaske først. Når barn er usvanlig trengende eller strever mer enn vanlig, er det enda enklere å glemme å ta vare på oss selv. Men gitt at barna våre ser til oss for å se hvordan de skal føle seg om neste fase av livet, «har det aldri vært viktigere enn nå å prioritere din egen mentale helse,» sier dr. Pereira-Smith.

«Det er masse ting vi alle kan gjøre for å ta vare på oss selv,» sier dr. Kennedy-Moore. «Start med å sørge for å få nok søvn, for alt føles mer overveldende når du er utslitt. Gjør fysisk aktivitet til en del av dagen din. Ha sosial kontakt med folk du bryr deg om. Og la deg ha noe behagelig hver eneste dag, selv om det er lite – bruk den fine sjampoen, gjør noe kreativt, kom ut i naturen. Tenk på hva som genopplader deg, og sørg for at det skjer.»

« Vil du ha mer fra magasinet? Registrer deg for månedlig trykt abonnement her