• Babyer
• Familiedannelse
• Barn
• Generelt foreldreskap
• Nyfødte
• Tenåringer
• Småbarn
• Graviditet

Ungdomsskole: Nye utfordringer, nye løsninger

Ungdomsskole: Nye utfordringer, nye løsninger

Da Chris startet ungdomsskole, deltok jeg på en orientering for innkommende foreldre der jeg fikk en håndutdeling kalt «Lettere overgang til ungdomsskolen for barnet ditt». Jeg deler den ut selv i mine foreldreklasser for foreldre til ungdomsskoleelever. Den inneholder mange av temene i denne boken: Følg opp lekser, tilbringe tid sammen, kjenn vennene deres. Men den største budskapet i håndutdelingen – og den største utfordringen – kokes ned til å bli involvert i eleven din liv og i skolens liv. Selv når ungdommen din oppfører seg utydelig, skyver deg vekk, og gir deg en ansiktsfull av holdning, trenger de deg like mye som alltid. Selv om deres ungdomsholdning kan skremme deg, må du fortsette å delta på og rundt skolen.

Da Chris var i 7. klasse, skulle han skrive en rapport om mumier. En mumie-utstilling med den egyptiske barnefarao Tutanchamon kjørte på Field Museum i Chicago. I et forsøk på å gi Chris en mulighet til å lage en virkelig fin rapport, bestemte Thomas og jeg oss for å bruke en lang helg i Chicago. Vi pakket familiebilen, involverte noen venner og deres bil også, og kjørte de åtte timene til Chicago.

Vi trodde det ville være lett å finne et motell i Chicago. Feil. Denne spesifikke helgen var den første gangen Rolling Stones spilte i Chicago. Vi fant ingen plass å sove. Etter flere timer med leting, traff vi på et hotell midt i byen, med masse ledige rom. Det skulle ha vært et varsel på at noe var galt. Etter å ha sjekket inn og pakket ut alle ti personers bagasje fra de to bilene, åpnet vi dørene til rommene og slåtte på lyset. Kakerlakker falt fra taket og løy over sengene på vei til dekning. Bo her? Sove her? Absolutt ikke.

Etter at vi fikk pengene tilbake fra resepsjonen, bestemte vi oss for å overnatte i bilene. Ti mennesker, overnatting på gatene i Chicago. Neste dag kontaktet vi en slektning til en av vennene vi hadde med oss, og heldigvis lot han oss overnatte i soveposer på stuelågen hans. Barna trodde kakerlakkene, kjøringen rundt uten å vite hvor vi skulle sove, og soveposene på gulvet var nok til å gjøre reisen minneverdig. Men vi var ikke ferdige enda.

Neste dag inviterte vår vert oss alle til en fiskesteking på restauranten hans i et lite ryktbart område i sentrum Chicago, et sted jeg aldri ville tatt dem ellers, og det var langt den beste fisken noen av oss hadde smakt. Vi kjørte El-toget fra den ene enden av Chicago til den andre, bare for å kunne si at vi hadde tatt El-en. Selvfølgelig tilbrakte vi en hel dag på Field Museum og fikk et øyeblikk (og en notatbok full) av informasjon til Chris' rapport om Tutanchamon og egyptiske mumier generelt. På vei hjem nagsa barna de voksne om å finne ut når vi kunne alle returnere til Chicago og gjøre hele turen på nytt. De elsket hvert minutt av det. Den dagen i dag refererer de fortsatt til turen som «da vi var hjemløse i Chicago». Og Chris fikk A på rapporten. Denne historien får alltid god respons i mine workshops.

Jeg foreslår ikke at du må kjøre hele landet hver gang eleven din har en rapport å skrive. Du kan finne og bruke ressurser nærmere hjemme. Poenget er å forstå hva som trengs, og hjelpe til å tilby det. Disse vanene, som gode studievanner, er viktige å etablere tidlig, så når eleven din når videregående, vil lekse-demonen være lettere å temme.

Andre faktorer bidrar også til skolesuksess. Få eleven din til skolen i tide og oppmuntre til jevn fremmøte. Sørg for at dere alle får nok søvn. Den beste skolen i verden kan gjøre ingenting med eleven din hvis han eller hun ikke sitter i en sete, våknet og klar til å lære.

Jeg må påpeke igjen hvor viktig det er å sikre at eleven din leser minst på klassetrinnsnivå. Du må fortsette å understreke viktigheten av lesing ved å fortsette alle de fine lesevanene du startet da de var mindre. Heng ut på biblioteket, bygg ditt hjemmebibliotek, og la eleven din se deg lese.

Å oppnå et mål

Like som elever har vanskelig for å forestille seg fortiden, har de ofte vanskelig for å forestille seg fremtiden også. De tror ting skjer øyeblikkelig, og at høyskole er så langt borte at planlegging for det er meningsløst. Det er en stor grunn til at jeg underviser i målsetting i både elevklasser og voksenworkshops. Vi trenger alle litt trening for å komme fra hvor vi er, til hvor vi vil være.

Det er fire trinn til vellykket måloppgjør. Et mål må være:

• realistisk: mulig å oppnå innen en rimelig tidsramme.
• håndterbar: kan deles opp i en serie steg.
• målebar: så du kan se om du har nådd det.
• meningsfull: for deg, noe du virkelig vil gjøre, snarere enn noe du føler du burde gjøre.

Jeg øver med elevene mine, og viser dem at kortsiktige mål – som å bestå en midtvegseksamen – er steg mot langsiktige mål – som å komme inn på høyskole. Ved å integrere mål i eleven din daglige planlegger og belønne de kortsiktige fullførelser, kan et stort mål som høyskole bli mer håndterbart og dermed mer real.

Dyrk eleven din interesser

Ungdomsskolen er en viktig tid for å kjenne igjen eleven din talenter, liker og ikke-likere, og dyrke evnene hans. Det er fortsatt tid til å eksperimentere med ulike fag på ungdomsskolen, tid han kanskje ikke har på videregående. Hjelp ham med å velge ekstrakurrikulære aktiviteter som vil gavne høyere utdanningsinteresser, og eksponér ham for kulturelle arrangementer og aktiviteter. Kjenn skolens retningslinjer, forventninger, opprykkskrav og karakterkrav for eksamen. Ungdomsskolen er et stort skritt fra barneskolen, men det er bare en oppvarming til arbeidsmengden og involveringen som trengs på videregående.

Og, som alltid, snakk om høyskole. Ikkje vent. Start en spareplan med barnets innspill, uansett hvor liten den virker i begynnelsen. La eleven din vite at du forventer at de jobber hardt, gjør sitt beste, og går på høyskole. Det er aldri for tidlig å innplanter håp, drømmer, mål og forventninger i barna dine. I denne alderen trenger de å bli med på målene du sikter på. Det er ikke nok, som da de var mindre, å si: «Du skal på høyskole.» Nå er budskapet utvidet til: «Du skal på høyskole, og disse er stegene vi skal ta for å få deg dit.» Og det betyr å bli streng med alle meldingene eleven din får fra TV, populærmedier og jevnaldrende. Husk da jeg snakket om å ikke være en bestevenn, men en positiv rollemodell? Nå er tiden til å gjenta de kapitlene og ikke bare oppmuntre eleven din til å jobbe hardt, men å kreve det. Hvis du forventer at eleven din skal bli en smart, vellykket, veltalende voksen, må du forhåndsvise disse egenskapene selv. Og siden tenåringer og forpubertetsbarn er berømte for å ikke ville bli sett med foreldrene sine, kan du fremme vennskaper med jevnaldrende og andre voksne som forhåndsviser disse trekkene.

Administrer tiden din klokt

Muligheter til læring dukker opp uansett om vi er klare eller ikke. Det kan virke overveldende. Tidstyringsferdigheter er nødvendige hvis eleven din skal kunne dra nytte av de ekstra kreditt-oppgavene og ekstrakurrikulære aktivitetene skolen tilbyr i tillegg til lekser – de som gjør en elev attraktiv for en høyskoleopptakskomité.

I mine workshops deler jeg ut en dagplanlegger-notatbok med kalender og alle slags nyttig informasjon, fra tabeller for å regne ut prosenter til datoen for neste solformørkelse. Noen av disse guttene har aldri sett en avtalebok eller en scheduler, så vi starter fra helt grunnleggende.

Organisering er nøkkelen. Når de har en oppgave, legger de den inn i kalenderen, og går så tilbake og legger inn påminnelser om oppgaven fram til datoen. De gjør det samme for eksamensdatoer, og legger så inn påminnelser om å studere til eksamen på dagene før eksamensdato. Oppmuntre dem til å skrive ned alle viktige hendelser, selv de de ikke tror de vil glemme (som kirke på søndag og skole på mandag). Poenget er å få dem i vanen av å sjekke dagplanleggeren om morgenen, så de vet hva som kommer den dagen og den neste. Når de kan holde oversikt over de store hendelsene, jobber vi med å styre leksetid og fritid effektivt så alt blir gjort, hver gang.

Som voksne tar mange av oss disse forretningsmessige planene for gitt. Vi må ofte kunne gjøre denne typen tidstyring i jobbene våre, eller vi klarer ikke å holde dem. Ved å lære barna våre å gjøre dette på skolen, gir vi dem en sannt livsferdighet de vil bruke resten av livet sitt. Chris erkjente for meg etter sitt første semester på jusskolen at tidstyringsferdighetene hans reddet livet hans. Uten evnen til å prioritere oppgaver og holde oversikt over eksamener og frister, sa han han ville flunket ut med en gang.

Eksamensteknikk 101

Eleven din vil ta eksamener nesten fra minuttet han kommer på skolen, som nasjonale standardiserte tester som måler fremgang gjennom skolen og evnen til å huske det han har lært. På ungdomsskole begynner testing å ta på seg større betydning. Ikke bare er de standardiserte testene vanskeligere, men klasseeksamener blir mer hyppige og teller mer mot endelig karakter. Eksamensteknikker er et må.

Foreldre kan gjøre mye for eksamenssuksess. Den første og kanskje største er bare å vite at en eksamen kommer, og hjelpe eleven din med å lage en plan for studier. «Cramming» – praksisen med å bli våken hele natten rett før en eksamen og prøve å presse inn alle fakta i hodet – fungerer ikke. Virkelig studium tar tid. Så finn ut hva eksamen dekker, lag en timeplan for hva som skal studeres, og hjelp eleven din til å holde den. Hvis studering med venner hjelper, la eleven din studere med venner. Noen elever fungerer bra i grupper, andre gjør enhver gruppe til en fest. Du kjenner eleven din, og du vet om du bør tillate studiegrupper.

Før enhver eksamen vil det alltid være noe stress. Har jeg studert nok? Husket jeg alt? Hvis jeg ikke presterer godt? Litt stress er positivt, siden det kan motivere eleven din til å ville gjøre det godt. For mye stress, og eleven din vil ikke klare å holde en blyant, mye mindre ta en eksamen, så avspennings-teknikker er nødvendige. Minn eleven din om å puste dypt, senke skuldrene, og minne seg selv om at han er godt forberedt til eksamen, og at målet er å gjøre det godt, ikke å utføre perfekt. Alle disse eksamenstrategiene vil komme til nytte når de store eksamene – høyskoleopptakseksamenene – dukker opp på videregående.

Emosjonell helse

Stress, ikke bare eksamensstress, er en større bekymring på ungdomsskolen enn på barneskolen. Hormonene forbundet med pubertet – for gutter likevel som jenter – forårsaker alle slags endringer, både fysiske og emosjonelle, og disse endringene producerer mye stress. Hvordan man oppfører seg og hvordan man passer inn, blir store spørsmål. Som forelder må du være villig og tilgjengelig for å snakke, selv når det virker som om eleven din har sluttet å kommunisere helt. Å holde alle disse følelsene inne kan føre til depresjonssymptomer.

Statistikken om tenårsdepresjon er skrøpelig. Enda verre er antallet tilfeller som ikke diagnostiseres og behandles. Mellem 3 og 5 prosent av tenåringer er klinisk deprimerte, med dobbelt så mange jenter som gutter som lidende. Det er to millioner tenåringer i USA. Av dem får bare omtrent en tredjedel hjelp. Resten kjemper seg gjennom, og noen klarer det ikke. Selvmord er den tredje største dødsårsaken blant de 15–24 år gamle (statistikk fra National Institute of Mental Health).

Min egen datter gikk gjennom det jeg nå kjenner var depresjon da hun var ung tenåring, og jeg beklager å si at jeg overså de fleste signaler. Livet skjer så raskt og intense at det ofte er vanskelig å legge merke til tingene som skjer rundt deg. Ekteskapet mitt brøt opp, jeg flyttet barna og meg halvveis over landet, og vi alle startet et nytt liv. Å si at jeg var opptatt dekker det ikke engang. Jeg tror at uansett hvor gode foreldre vi er eller vil være, gjør vi fortsatt feil. Og en av mine feil var med Corey, etter flytningen vår til California.

Den leende lille jenta som var så idrettsdyktig på barneskolen – før vi flyttet til California – ble plutselig en «sofapottete» da vi traff Sacramento. Hun neklet å prøve ut for idrettslag, både fotball og basketball, som hun var veldig flink til før flytningen. Hun viste ikke interesse for mye som helst. Hun gikk på skole, men jeg måtte pushe henne for å delta i ekstrakurrikulære aktiviteter. Og hun hadde bare to nære venner. Jeg visste dypt inne at hun led, men jeg hadde for mange andre ting å ta vare på. Jeg hadde ikke tid til å pleie barn hvis far hadde forlatt alle familiedrømmer våre. Jeg hadde ikke tid til å trøste barn hvis hjerter brakk for en far de elsket, til tross for hans negative valg. Jeg hadde ikke tid til å ha håp om å samle familien vår med en maker som lovet å ordne opp. Jeg hadde ikke tid til å tenke. Jeg hadde bare tid til å handle.

Corey hadde alltid vært litt introvert og sky, men hennes nye nivå av skyhet hindret henne fra å gjøre mye som helst. Hun trakk seg mer og mer inn og var på vei til å bli en innelukket. Jeg kunne ikke forstå hva som skjedde med henne. Jeg trodde hun bare var sky og ikke ivrig etter å passe inn. Jeg erkjente ikke at hun var deprimert, og naturligvis klarte jeg ikke å få henne behandling. Hun holdt seg nede i et par år, men vi hadde heldigvis. Da hun startet videregående, begynte hun å komme ut av skallet sitt, og da hun var i 2. klasse, var hun fortsatt sky og introvert, men vist ikke lenger tegn på alvorlig depresjon. Jeg føler meg veldig heldig at hun klarte de årene uten å spiralere ned i de negative atferdsmonstre mange deprimerte tenåringer antar: spiseforstyrrelser, selvskading, eller rusmidler.

Som foreldre er vi så opptatt med de grunnleggende ansvarene – å ha et tak over hodet, mat på bordet, god fysisk helse, sikre at de klarer seg på skole, og beskytte dem fra skade – at det er lett å glemme deres mentale helse. Vi er så fanget i våre egne roteter at vi glemmer hvordan de også påvirker barna våre. Barn føler stress og barn blir deprimerte. Store livsendringer – og skilsmisse og flytting halvveis over landet kvalifiserer sikkert – kan trigge depresjon. Når vi skiller fra en partner, opplever barna våre skilsmissen også, og ofte på forskjellige måter. Våre erfaringer er ikke begrenset til bare oss, de stråler ut.

Hvis jeg hadde visst da det jeg vet i dag, ville jeg ha gitt rådgiving eller behandling til både Chris og Corey. Jeg ville også ha fått behandling for meg selv, for å hjelpe meg gjennom følelser av fiasko, urettferdighet, sorg, skyld og hat jeg opplevde. Len len var jeg i fornæktelse, og trodde at min mann ville våke en lys morgen og igjen bli den mann jeg hadde giftet meg med. Og jeg ville at han skulle være den sørlige gutten igjen, den med gode manier og respekt for kvinner, den jeg forelsket meg i. Jeg ventet på at han skulle vokse opp og innse perlen av en familie han hadde, og velsignelsene Gud hadde gitt oss. Det skjedde aldri.

Hans forræderi traff meg hardt. Jeg hadde lovet meg selv at jeg bare ville ha barn hvis jeg hadde noen til å hjelpe meg med å oppdra dem. Nå var jeg i ferd med å bryte det løftet. Jeg var redd for de vanskelige tidene jeg visste lå foran – å finne jobb, finne et anstandig samfunn å oppdra barna i med gode naboer og trygge skoler, og å kunne tilby den samme livskvaliteten i California som barna mine var vant til i Missouri. Jeg var redd for å fiasko mine barn, da det nå var mitt ensomme ansvar å sikre at de overlever dette livet. Jeg var alene og det var redningsfullt.

Men så redningsfullt det var for meg, må det ha vært verre for Corey. Tatt fra det eneste hjem hun noensinne hadde kjent og skilt fra sin adorerte far, hadde hun en mørk vei å gå før hun kunne se at livet vårt i Sacramento var et godt liv, og at uansett hans handlinger mot familien, elsket faren hennes henne fortsatt.

Jeg er en svært involvert forelder, og hvis jeg kan misse symptomer på depresjon, kan du det også. Ifølge en studie fra Brown University fra 2002, kjenner ikke engang foreldre som har et godt forhold til barnet sitt, der kommunikasjonslinjene er åpne, depresjon hos egne barn, og vet faktisk ikke hvordan depresjon hos tenåringer ser ut.

Kjenne tegnene på depresjon

Jeg er ferdig med å slå meg selv for det – ifølge all litteraturen jeg har lest, selv om vi foreldre skylder oss for barnets mentale tilstand, er vi ikke i endeffekt til skyld. Alt vi kan gjøre er å kjenne det for det det er, og prøve å hjelpe. Depresjon har et bredt spekter av symptomer, men ingen av disse alene betyr at barnet ditt er deprimert. Her er en liste å ha i bakhodet:

• Har vanskelig for å konsentrere seg eller ta beslutninger
• Er sinte, rastløse og irriterte
• Viser fall i skoleprestasjoner
• Har vanskelig for å komme i sams med jevnaldrende og søsken
• Klager over hodepine eller muskelsmerter
• Har lav energi
• Viser plutselig endring i appetitt eller vekt
• Klager over søvnvansker
• Slutter å bry seg om utseende og hygiene
• Tilbringer mye mer tid alene
• Snover timer, eller hvis han/hun dukker opp, klarer ikke å fokusere
• Slutter med vanlige aktiviteter (idrett, musikk, hobbyer)
• Har vanskelig for å uttrykke sine følelser

Enhver forelder vil være enig i at ungdommer typisk viser en eller alle disse i en gitt uke! Det betyr ikke at barnet ditt er deprimert. Nøkkelen til om barnet ditt kan ha et reelt problem, er om symptomene varer. Hvis barnet ditt endrer atferd og humør og holder det så i to uker eller mer, må du søke profesjonell hjelp. Hold også i mente at uvanlig stressede perioder kan trigge depresjon. Så hvis tenåringen din håndterer døden av en venn eller kjæreste, en kronisk sykdom, eller en annen trauma, vær på vakt for tegnene på listen. Gjør deg tilgjengelig for å lyte, lyte, lyte.

Depresjon som tenåring kan etablere et mønster som gjentar seg når tenåringen blir voksen, og setter barnet ditt opp for en langvarig kamp mot alvorlig depresjon. Ubehandlet kan det også føre til mer umiddelbare problemer, som drikke og rusmidler, når tenåringen prøver å selvmedisinere. Best å prøve å holde oversikt og få behandling når problemet starter. Og ikke la deg fange opp i bekymringer for at barnet ditt vil bli utpeket og tatt for å søke psykologisk hjelp. Hvis du behandler dette som et medisinsk problem og behovet for å se en spesialist som bare «å gå til legen», kan du avdekke den typen jevnaldrens atferd. Og uansett, det viktigste er å få hvis du føler det trengs.

Vi hadde heldigvis at vi alle overlevde denne perioden i livet vårt. Corey har gått videre til et fullt og sunt liv. Hun har til og til gitt faren sin, noe jeg fortsatt sliter med, og jeg kan nå se tilbake på all opprøret i livet vårt og innse at vi tre alle jobbet hardt for å holde ting sammen og fokusere på målene våre.

Jeg er en stor troende på å pushe hardt. Verden er et vanskelig sted, og hvis barna våre skal lykkes i den, må de vite hvordan man jobber. Eleven din kanskje ikke blir den neste Nobelprisvinneren i vitenskap, men hun kommer sikkert ingen plass hvis hun ikke er fokusert på et mål. Ikke alle elever vil være akademisk briljante, men alle elever kan oppnå. Noen ganger på ungdomsskolen, på grunn av økt jevnaldrystrykk og effekten av hormonene som løper gjennom kroppene deres, vil elever begynne å falle fra den høyskole-retede banen. Det opp til foreldrene å minne dem – å pushe dem hvis nødvendig – tilbake på sporet.

Fru Sharon sier

Dyrk eleven din interesser: Ta med bøker, spill, og leker knyttet til fagene eleven liker. Oppmuntre utforskning ved å besøke museer, gallerier, fabrikker, parker, og bedrifter.

Vektlegg utdanning som en rettighet: Finn kreative måter å oppmuntre den typen tenkning du vil fra eleven din. Noe så enkelt som en veggkalender i kjøkkenet med tolv folk berømte for sine bidrag til vitenskap, historie, eller kunster, viser ditt engasjement for å verdsette utdanning.

Ta puberteten med ro: Hvis du trenger hjelp til å snakke med eleven din om endringene som skjer i kroppen hans/hennes, få hjelp. Det finnes masse bøker og nettsteder om hvordan starte og fortsette potensielt pinlige samtaler. Se ressurs-delen i boken for forslag.

Kjenn depresjon for det den er: Ikkje overreager på hver liten humørsvingning. Før dagbok over atferd som tyder på depresjon, og hvis du ser et mønster over tid, søk hjelp.