• Babyer
• Familiedannelse
• Barn
• Generelt foreldreskap
• Nyfødte
• Tenåringer
• Småbarn
• Graviditet

Slik får du (eller taper) 30 IQ-poeng – umiddelbart!

Slik får du (eller taper) 30 IQ-poeng – umiddelbart!

Tips: Blyanten din er smartare enn du

Nå som du kjenner triksene hjernen din kan spille deg på SAT-en, kan du bedre verdsette vikten av å være *ekstremt forsiktig* i hvert aspekt av arbeidet ditt på testen. Husk: enhver feil på SAT-en koster deg verdifulle poeng; datamaskinen som retter testen tillater ikke «bare dumme» feil som lærerene på skolen ofte gjør.

Etmekt verktøy du har rett i hånden er blyanten din. Einstein var selv glad i å si at blyanten hans var smartare enn han. Noen som var så smart stødte på blyanten sin, kanskje vi bør det også. Du vil forstå hvorfor det er så kritisk å bruke blyanten *hele tiden* du tar SAT-en, når du forstår litt mer om en annen aspekt av hjernens fungering.

Når du tenker, sender hjernen informasjon fram og tilbake mellom ditt langtidshukommelse (det du vet) og ditt korttidshukommelse (det du tenker på, for eksempel når du løser et problem). Dessverre har den menneskelige hjernen svært begrenset kapasitet for korttidshukommelse. Psykologiske eksperimenter har vist at hjernen kan lagre omtrent syv elementer (som de syv sifrene i et nytt telefonnummer) i korttidshukommelsen uten stor vanskelighet. Utover syv elementer, blir korttidshukommelsen raskt overveldet (et nytt områdekode *pluss* et telefonnummer er mye vanskeligere å huske enn bare et nytt nummer).

Når korttidshukommelsen din blir overveldet av for mye informasjon, har du to store problemer. Først: din tenkeevne faller til null. Bokstavelig talt. Hjernen din blir til mos.

Du kan bevise dette fenomenet selv. Be noen skrive ned et ti-sifret nummer på et papirark og deretter lese det høyt for at du skal huske det.

Du må kanskje konsentrere deg litt, men å huske nummeret er ikke *så* vanskelig, sant? Hva er problemet? Vent litt, vi er ikke ferdige med eksperimentet ennå.

Be denne personen gi deg et enkelt problem å løse i hodet – mens du beholder det ti-sifrede nummeret. Problemet må kreve tenkning, ikke gjengivelse av en fakt fra langtidshukommelsen (et enkelt matematikkordproblem fungerer, eller å spørre om definisjonen av et vanskelig ord).

Når du har løst problemet, sier du svaret ditt og resiterer deretter det ti-sifrede nummeret. La vennen din sjekke nummeret mot papirarken. (Hvis nummeret ikke var skrevet ned, kan vennen din også ha vanskelig for å huske det nøyaktig.)

Klarte du å løse problemet *og* huske alle sifrene riktig? nesten alle feiler enten problemet, sifrene eller begge deler. Selv om du er en supergeni som løste problemet og husket nummeret, må du innrømme at du virkelig måtte fokusere for å gjøre det.

Så det første problemet med å belaste korttidshukommelsen er at du får mye vanskeligere for å tenke i det hele tatt. Et par elementer å huske har ikke stor innvirkning, men utover det koster hvert nytt element du prøver å beholde i korttidshukommelsen deg IQ-poeng, bokstavelig talt.

Det andre problemet med å belaste korttidshukommelsen er at du ofte *ikke er klar over* når du har nådd din grense. Resultatet? Nærmest total amnesi. Jeg ler ikke, og hvis du tenker på det, vil du innse at dette skjer hele tiden. Fortell meg om du noengang har hatt følgende opplevelse.

Du setter deg ved skrivebordet for å lese en oppgave: en artikkel til et naturfag, et kapittel fra en historiebok, et essay for engelskfaget, hva som helst. Du jobber deg gjennom teksten nøye, kanskje understreker viktige deler og tar notater. Mens du leser, har du *ingen* problemer med å følge med, forstå hver eneste pointe forfatteren gir.

Til slutt er du ferdig med oppgaven og lukker boken. Og plutseleg innser du en veldig merkelig ting: du *kan ikke huske* hva du nettopp leste. Å ja, du husker det grunnleggende temaet, kanskje en idé eller to. Men ellers er resten av det du leste en total tåke for deg.

Jeg vet at dette skjer deg, fordi jeg vet at det skjer *alle*. Her er forklaringen. Ved å lese den tilordnede teksten grundig og nøye, overbelastet du sannsynligvis korttidshukommelsen din et sted i det første avsnittet. Så hva gjør korttidshukommelsen din når den «fylles opp»? Den kaster den gamle informasjonen for å gjøre plass til den nye. Når korttidshukommelsen fyltes opp med informasjon etter de første setningene, kastet den kontinuerlig den tidligere informasjonen for å gjøre plass til den nye – ellers ville du ikke kunne lese videre.

Legg merke til at du *ikke var klar over* problemet – at du ikke kunne huske mye av det du nettopp hadde lest – før du var ferdig med oppgaven. Forestill deg at dette skjer deg på SAT-en. Ikke en god situasjon å finne seg i, er det? Begrensningene i din korttidshukommelse påvirker deg overalt på SAT-en: på matematikkoppgaver likevel som på lesetekster. Hver gang du «gjør noe i hodet», belaster du korttidshukommelsen din og lar være den mye mindre hjerne-kraft for tenkning. Med andre ord: jo mer analyse du gjør i hodet, dummere blir du.

Løsningen? Skriv ned så mye som mulig i testheftet ditt når du løser spørsmål. Hver gang du skriver noe ned, uansett hvor lite et steg, frigjør du korttidshukommelsen din og gir deg dermed mer hjerne-kraft til å tenke med. Det var det Einstein snakket om. Skriv ned så mye du kan (bruk forkortelser, selvfølgelig), uansett hvor enkelt, lett eller «selvfølgelig» det er. Et lite matematisk steg i en løsning? Skriv det ned. Bruker eliminasjonsmetode på et setningsfullføring-valg? Skriv det ned. Finner hovedidéen i en lesetekst? Skriv det ned.

Hvis, når du tar testen, blyanten din ikke enten skriver noe ned eller er holdt – og jeg mener dette – høyst noen få centimeter fra siden, klar til å note noe hvert 5–10 sekund, så gjør du *alt for mye* tenkning i hodet. Kort sagt: du handikapper din tenkeevne alvorlig. Jo mer du bruker blyanten, smartere blir du. SAT-en er nok vanskelig; ikke gjør den vanskeligere enn nødvendig.